Müller, Wilhelm

Wilhelm Müller (1794-1827) er meget representativ for den tyske høyromantikk, en lærd poet og en poetisk lærd. Hans studier var filologi og historie, og han ble tidlig en stor kjenner av gammeltysk lyrikk og av folkediktningen, noe som kom til å prege hans egen dikteriske form. Han deltok som frivillig i befrielseskrigen mot Napoleon, men gjenopptok studiene i 1814. Efter en reise til Italia ble han i 1817 lærer ved latinskolen i Dessau, senere også bibliotekar ved det hertugelige bibliotek i samme by. Han foretok mange reiser i Tyskland og besøkte bl. a. Goethe på 75 års dagen. Hjembyen reiste et monument til hans minne i 1891. Som så mange av de tidlige romantikerne hadde Milller også en klassisk blikkretning; det fremgår av skrifter som «Rom, Romer und Romerinnen» og «Lieder der Griechen », inspirert av den greske frihetskamp. En karakteristisk tittel er «Gedichte aus den hinterlassenen Papi eren eines reisenden Waldhornisten». Det er som romanselyriker Müller vedblir å synge for eftertidens ører, bokstavelig talt. Hans melankolsk-melodiøse sangdikt gjorde sterkt inntrykk på to av romantikkens genier, Heine og Schubert. Heine sang videre i «Buch der Lieder» på den grunntonen Müller hadde anslått; Schubert tonestatte - og udødeliggjorde - hans to sangsykluser, «Die schone Miill erin» og «Winterreise». Ikke minst har den siste syklusen bevist sin levedyktighet overalt hvor det synges i verden. Hvor finnes en romansesanger som ikke en eller annen gang har hatt på repertoaret: «Am Brunnen vor dem Tore»?

Bibliografi